Abonner via RSS

Ridabu’s julekalender – Luke 24

24 des 2011

written by Black River Park

Ridabu har hatt en fantastisk sesong med både opprykk og KM-tittel. Gjennom en lang sesong har det ikke manglet på humoristiske øyeblikk, store og små prestasjoner, spennende kamper eller magiske øyeblikk.

Gjennom hele adventstiden tok BRP.no daglig leserne med på en reise gjennom sesongen som gikk, der de kom med en historie, øyeblikk eller minne fra sesongen 2011 – året da Ridabu IL tok steget tilbake på « kretsens fotballkart» for alvor.

Luke 24

8. oktober 2011 ble en merkedag for årets Ridabu utgave, da de skrev seg inn i historiebøkene med sin KM-tittel.
Etter det ikke kan kalles noen annet enn en lang ørkenvandring, der lyspunktene har vært mulig å telle på en enkelt hånd, kronet 2011 utgaven av Ridabu senior det hele på Ringsaker kunstgrass da Espen Arnesen løftet beviset på at Ridabu var kretsmester i 5. divisjon.

Ridabu spilte ingen stor kamp, og hadde så absolutt marginene på sin side denne oktober formiddagen. Men som så mange ganger før, viste Ridabu styrke og tålmodighet i de avgjørende situasjonene.

Erik Westgård ga Ridabu en tidlig 1-0 ledelse, noe som Ridabu forsvarte til pause i en omgang preget av mye dueller, og vanskelige forhold ettersom Ridabu spilte i sterk motvind.
Håpet om at man skulle dra fordeler av vinden i andre omgang, gikk ikke helt som ventet da Ringebu satte inn utligningen etter rundt kvarteret spilt.

Simen Halseth sendte Ridabu i ledelsen på straffespark, før Stefan Rønning feide all tvil til side med sin 3-1 scoring rett før full tid. Dermed kunne de blå fra Black River Park slippe jubelen løs, og feire en vannvittig sesong som har vært en eneste lang opptur.

Med denne luken er årets julekalender slutt. Samtidig settes det også en strek for det som har vært. En uke fra nå, når de siste rakettene er fyrt av, er sesongen 2012 i gang. Man tar verken med seg poengene fra i fjor eller KM-pokalen inn i serien.

Derimot tar man med seg følelsen av suksess når man arbeider hardt nok for noe. Det danner et fint fundament for 2012-sesongen, da Ridabu IL skal vise at 2011 sesongen var mer enn et blaff, og at de skal ta store steg også neste sesong.

God jul og godt nytt år!

Luke 23

Vegard Lunde ga sin siste peptalk, og spillerne ruslet rolig opp til banen. Arbeidet med å senke skuldrene virket som å ha vært vellykket, men da enkelte så på det store oppmøtet av publikum var det nok noen de steg relativt fort opp igjen på.

Forholdet mot Nes var heller ikke det beste. Nes mente Ridabu hadde hatt flaks som hadde tatt med seg alle poengene fra oppgjøret på Stavsjø i juni. I tillegg mente de Ridabu spilte skittent. Tenningen til Nes var dermed relativt høy, og de visste veldig godt hva det sto om.

Forutsetningene var som følger:
Ridabu seier betydde opprykk for de blå. Uavgjort ville bety at Ridabu med sitt kampprogram etter all sannsynlighet ville klare det. Seier til Nes, deres kampprogram tatt i betraktning, ville bety 4. divisjonsspill 2012 for de røde.

Ridabus sportslige ledelse var veldig klar over forutsetningene samt Nes sine styrker og svakheter. Som i borteoppgjøret, bar taktikken og laguttaket tydelig preg av at det meste handlet om å hindre Nes i å komme til sjanser.

I førsteomgang glapp det for Ridabu ved to anledninger, og begge burde gitt resultater for Nes, dersom ikke Sturle i buret hadde vartet opp med noen redninger som var på høyde med de beste i utlandet.
Erik Westgård kunne gitt Ridabu ledelsen midtveis, men dessverre sto stolpen i veien for unge Westgård.

Til pause sto det dermed 0-0. Troen på at det skulle gå var til stede i begge leire, og dermed var det klart for de viktigste 45 minuttene til Ridabu A-lag på over 20 år.

Tidligere HamKam-spiller og nåværende Brumunddal-trener Kai Kristiansen bivånet det hele fra nøytal tilskuerplass. Han beskrev 2. omgang slik i sitt internreferat på Norsk Tipping dagen etter:

Det var i andre omgang det begynte å hende ting.
Nes sin meget lange – og rutinerte – målvakt fant ut at han like godt kunne sette fram et strakt bein mot en av hjemmelagets hardtarbeidende spisser like etter han fanget et gjennomspill.
Straffe til hjemmelaget! 

Fra 11-meteren tok hjemmelagets soldat fart – men skuddet var såpass svakt og løst av vi på sidelinja lurte på om straffe-mannen (Lars Mikalsen red.) hadde valgt filt-tøfler i stedet for sine faste Viking Proff.

Uavgjort fortsatt, men det skulle for øvrig vise seg å bli Nes-målvaktens siste redning denne dramatiske september-kvelden.

Noen minutter senere er det klart for straffe i andre enden av bana. En Nes-spiller på veg ut av feltet ble lagt i bakken, og sjøl på 70 meters avstand kunne vi se hjemmelagets sportsdirektør sitt ansikt vri seg i smerte.

Hjemmelaget, som for kvelden ikke hadde målvakter tilgjengelig, måtte sette sin lit til en utespiller – utstyrt med votter. Sammen målvakt hadde vartet opp med en kolossal reaksjonsredning før pause – ei redning som han trolig ikke kommer til å kopiere på denne siden av tusenårsskiftet.

Men tilbake til straffa: Ballen til høyre – keeper til venstre: 0-1!

Nes-tilhengerne tok riktignok ikke av, men mannen aller bakerst hos Nes visste trolig ikke hva han kunne vente seg.

Det startet med et håpløst svakt framspill – uten adresse – for hjemmelaget. Målvakten på nesten to meter jogget mot ballen, ble grundig lurt av stussen på ballen som forsvant over hodet hans – men like til side for mål.

«Den går utenfor», ropte samme mann på et frispark like etter.
Et knapt halvsekund senere dundret ballen i stolpen – og ut. Som målvakten hadde spådd.

Fortsatt 0-1 og Sportsklubben fra Nes var på vei opp.

Men da ble det gjort grep fra sida.

Inn kom en litt løpssvak hovedtrener som spiss – med beskjed fra sportssjefen om å vinne noen dueller. I tillegg til å gi beskjeden, valgte Sundt å overta all coaching fra benken sjøl, så klart.

Og ting skjedde.

Et Ridabu-frispark ble lagt høyt og langt inn mot mål. Den lange mannen aller bakerst forflyttet seg sidelengs og puffet ballen i egen stolpe – før ballen trillet til den for øyeblikket spillende treneren, som satte ballen i mål.

1-1   – og sju minutter igjen å spille

Manager Sundt beholdt roen og plukket spillende trener av bana igjen. En scoring og en total løpslengde på 245 meter var mer enn nok.

Nes pumpet ballen fram i håp om å score nok en gang, men fem minutter på overtid avgjorde hjemmelaget absolutt alt denne kvelden og denne sesongen.

En tøff skulder mot skulder i en duell med bortelagets back – eller var det en liten dytt i ryggen – sendte hjemmelaget alene med Langemann i målet. Skuddet snek seg inn under en målvakt som hadde håpet av tyngdekraften ville virke noe sterkere og hurtigere når han veltet ned mot høyre.

2-1 – målscoreren (Simen Halseth red.) jublende langs sidelinja mens han kysset klubbens merke på trøya. Hele Ridabu-benken tok rennafart og stormet over bana og samlet seg i en haug av spillere som trolig utgjorde en total vekt på i overkant av to tonn.

Kampen var over – Ridabu vant og rykket opp – og på sidelinja slo en av gjestenes spillere, som var byttet ut tidlig, at på mandag var det håndball-trening. Nå var fotball-sesongen over i alle fall.

Hjemmelaget takket sitt trofaste publikum med bølgen. Riktignok hadde de fleste av publikum allerede på vei vekk fra stadion i bil da guttene skulle bejubles, men i bakspeilet fikk vi et glimt av sportssjef Sundt og hans disipler ta bølgen.

Neste år blir det spill i 4. divisjon. Mot lag som Brøttum, Rena, Kjellmyra, Otta og Moelven 2.

Ikke rart de jublet.

Slik oppsummerte Kristiansen det han selv beskrev som en fantastisk fotballkveld.

Black River Park hadde fått smaken av «toppkamp».

21. april venter Vågå på motsatt halvdel da Ridabu spiller sin første kamp i 4. divisjon siden 1980-tallet.

Luke 22

Torsdag 1. september ble tidlig dratt frem som en dato som kunne bli svært avgjørende for Ridabu sin opprykksdrøm. Hjemmekamp mot Nes. Uken før ble det også klart, at Ridabu med seier ville være klare for opprykk, mens man med tap etter all sannsynlighet ville bety at opprykket ville glippe for de blå. Det var ventet storinnrykk til Black River Park denne kvelden, og det var mange spillere som var særdeles nervøse før oppgjøret, som for mange var den viktigste fotballkampen de hadde spilt.

Dagen ble i det hele tatt et drama uten sidestykke i Ridabus historie, og allerede før kampen utspant det seg et drama i kulissene og i garderoben, som kanskje førte til at enkelte nerver roet seg, men at andres ble enda høyere.

Kvelden før kamp måtte Vegard Lunde ta et valg som han ikke hadde spesielt lyst til. Hele 20 spillere var meldt klare til oppgjøret, men kun 18 kunne benyttes og føres opp på dommerkortet. Med begge keeperne klare, var Lunde fast bestemt på å ha med seg reservekeeper i tilfelle noe skulle skje. Han valgte å sette seg selv ut av troppen, da han anså sjansene for at han skulle spille som ytterst små.

Tidlig torsdag formiddag fikk sportssjef Sundt klare indikasjoner på at førstevalg i mål, Anders Busterud, ikke fikk fri fra HV-øvelsen, og dermed ikke visste om når eller om han kom til å rekke kampen. Ikke heldig, men med en like god reservekeeper var det likevel ingen stor fare.

Nedturen var derfor komplett, da reservekeeper Erken få timer før kampstart måtte kaste inn håndkleet. Dermed sto Ridabu uten målvakt få timer før kamp.
Sportssjef Sundt foreslo for trener Lunde om at han burde ta hanskene fatt, men Lunde selv insisterte på at Sturle Wennersgård var den ”rette” mannen for anledningen. Etter en liten telefon var det klart, at midtstopper Wennersgård måtte stå i mål. I bortekampen mot Nes på våren var situasjonen den samme da venstreback og storebror Wennersgård måtte spille spiss. Ikke helt sammenlignbart, men man kan som kjent også alltid stole på en Wennersgård.

Spillerne reagerte litt forskjellig på nyheten da de ankom Black River Park, men til tross for den veldig uheldige situasjonen var alle fast bestemt på at dette ikke skulle ødelegge og at de skulle gjøre sitt til at arbeidsforholdene for Sturle skulle bli så gode som overhode mulig.

Luke 21

Årets kaptein Espen Arnesen tilhørte Ridabus mer rutinerte garde, og til tross for to brødre som har spilt både i 2. divisjon og 3. divisjon en årrekke, har Arnesen travet rundt på de litt mindre lagene i distriktet.

Spesielt har eldstemann Arnesen sin kjærlighet til nettopp Ridabu stått sterkt, og siden Arnesen fylte 16 år, har det ikke eksistert en eneste utgave av Ridabu senior, som Arnesen ikke har vært en del av. Som vi vet, har det ikke det vært regnet for å være blant de beste i kretsen… I tillegg har han også opphold i Hamar FK og Ottestad 2 bak seg, uten at disse heller har gitt verken de største oppturene eller pokaler i samlingen.

Espen var selvskreven i laget som startet opp igjen foran 2010 sesongen, men den gangen var det Anders Langset og Peder Pandum som bar kapteinsbinnet rundt armen. Foran 2011 sesongen var det derimot ingen tvil, og Arnesen ble lagets kaptein.
Espen har vist seg oppgaven verdig, og har vært en viktig brikke i Ridabu sitt unge lag, og har tilført tiltrengt rutine og ikke minst en lidenskap for både drakt, klubb og spill, som overgår det aller meste av det vi har sett før. Spesielt i de avgjørende kampene har Arnesen gått foran med en sugen takling dersom tenningen var borte hos de øvrige. Dette førte til flere gule kort, og den sympatiske datamannen til Norsk Tipping har derfor måttet stå over enkeltkamper grunnet karantene.

I sin aller beste sesong som seniorspiller, som kaptein for sin klubb ledet han Ridabu både til opprykk og KM-gull – og fikk endelig smake på hvordan det er å være en viktig del av noe som fungerer bra og som har suksess.

Arnesen er alltid lojal, og er en kaptein med stor K.

Luke 21 er dedisert den største kapteinen i Ridabus moderne historie.

Luke 20

Ridabu hamret tidvis inn scoringer i året som gikk. Trolig ble det satt klubbrekord i hva antall tremålsscorere angår.

Årets første tremålsscorer var Simen Halseth, som hjemme mot Moelven allerede i andre serierunde avgjorde kampen før pause med 3-0,4-0 og 5-0 scoringene sine, og sikret med det sitt første ekte hat-trick på seniornivå.
Lars Mikalsen var nestemann til å score tre mål i samme kamp med sine 2-0, 5-2 og 6-2 mål mot Brumunddal på Sveum i femte serierunde. Dette var ikke siste gang Mikalsen skulle tegne seg på scoringslisten med tre eller flere scoringer i samme kamp.

For da Ridabu tok i mot Stange 3 hjemme på Black River i åttende serieomgang scoret Mikalsen hele fem ganger. Fire av dem på rad, og med sine scoringer med henholdsvis hodet, høyre- og venstre bein scoret Lars det vi kaller et superekte hat-trick.
Det spesielle med denne kampen var at det var tre spillere til i tilegg til Mikalsen som tegnet seg på scoringslisten tre ganger.
Ole Kristian Brodal Sveen scoret de tre første scoringene i kampen og sikret med det seg tittelen ekte hat-trick. I tillegg satte Stefan Rønning inn fire og Simen Halseth tre scoringer hver, men ingen av disse kom etter hverandre, og regnes derfor ikke som ekte vare hva hat-trick angår.

I vårens siste hjemmekamp på Black River var det igjen duket for målfest. Denne gangen mot Fart, som ble feid av banen med hele 17-2. Lars Mikalsen satte inn fire, det samme gjorde Simen Halseth, mens spillende trener Vegard Lunde var sist på ballen tre ganger.

På høsten ble det ikke kamper med samme kalassifre som på våren, men etter at opprykket var sikret mot Nes løsnet det på nytt i kampen etter mot Stange 3.
Magnus Kalland scoret et lynraskt hat-trick da han satte inn de tre første målene i kampen innen det var spilt ti minutter.
Ole Johnny Sundt ville ikke være noe dårligere enn sin kamerat i ”Torstingbuveitroikaen”, og satte inn tre av sine fire scoringer på rad i andre omgang. Et med høyre, et med venstre, før han enkelt headet inn det siste – og ble med det årets andre som tegnet seg på listen over superekte hat-trick.
Vegard Lunde tegnet seg også på scoringslisten tre ganger, for andre gang denne sesongen.

I årets nest siste seriekamp i bortekampen mot Ådalsbruk tegnet Simen Halseth seg for fire nye scoringer.

Oppsummert kunne en Ridabuspiller rusle av banen med tre scoringer eller flere, ved hele tretten anledninger. Simen Halseth klarte bragden hele fire ganger. Totalt ble det scoret fem ekte hat-trick, mens to av dem kan regnes som superekte.

Luke 19

Årets skilpadde 2011 var Magnus Kalland, som gjennom sesongen sopte med seg flest bestemannspremier.
Kalland var en av de virkelig store spillerne denne sesongen, men havnet litt bak i skyggen av Simen Halseth, som hadde en langt mer offensiv rolle på midtbanen, enn Kalland som var mer en ryddegutt og balansespiller.

Til tross for kanskje være best kjent for Ridabus defensive alibi, sikret Kalland fire utrolig viktige poeng på to dager da det virkelig kunne gått på trynet for de blå, med noen ordentlig klassescoringer.

Rett før sommerferien dunket Magnus inn det utrolig viktige 3-2 målet mot Ottestad i idrettsparken. Målet kom rett før full tid, og ga Ridabu alle poengene på en dag da et poeng hadde vært mer enn nok utifra spill og sjanser.

Ridabu kunne også gått på ei ordentlig mine hjemme mot et overraskende bra Brumunddal på høsten, men den gangen reddet yngstemann i den berømte ”Torstingbuveitroikaen” et utrolig viktig poeng med et flott hodestøt.

21 åringen fra Ridabu nyter en enorm respekt hos sine lagkamerater, og har vært en av de viktigste brikkene på årets Ridabu-lag.

Årets skilpadde – fullt fortjent!

Luke 18

Han er egentlig best som stopper, men spiller kun spiss. Det er to enkle grunner for det.
1. Han er lagets trener, så han kan sette seg inn hvor som helst.
2. Ingen scorer flere mål utifra spilletid.

I de tre første kampene sto han på sin plass på sidelinje og ga sine instruksjoner. Kun et kort innhopp mot slutten av kampen mot Moelven var fasiten for «Der Vegard». Mot Ådalsbruk var det dog duket for mer spilletid, og i sitt første innhopp på stillingen 2-0 til Ridabu hælflikket han inn 3-0 målet på elegant vis.

I neste serierunde mot Brumunddal var Lunde tilbake på sidelinjen, men fem minutter før full tid byttet han seg selv inn på topp. På overtid fikk han muligheten sin, da han alene med keeper gjorde få feil og la ballen sikkert til side for keeper, og la på til 9-2 til de blå fra Black River Park.

I neste oppgjør mot Stange 2 valgte Lunde å bli sittende på benken, før han mot Nes ble tvingt til å ta noen korte bytt grunnet få folk. Kun millimetere hindret Lunde fra å bli den store helten, da han dunket ballen i tverrliggeren etter et kanonskudd fra langt hold.
Mot Stange 3 var Lunde fraværende, men vi mistenker han for at det hadde blitt mer spilletid på topp i en kamp der Ridabu tilslutt vant 19-2.

I 9 serierunde var det dog duket for Lunde-show igjen, da han scoret de viktige 14-1, 15-1 og 17-2 målene i oppgjøret mot Fart 2 på Black River Park. Lunde byttet seg som vanlig inn som spiss mot slutten, og var som vanlig dødelig effektiv da han fikk sjansen.

Med minimalt med spilletid fram til sommerferien hadde Lunde, som egentlig er midtstopper, satt inn fem baller bak motstanderens keeper.

I høstens første kamp mot Moelven bidro Vegard sterkt til å sikre seieren da han spilte de siste 20 på topp, der han la opp til 3-0 scoringen og selv satte inn 4-0. Dermed var kontoen åpnet for høsten også.

Dessverre for Lunde ble det marginalt med spilletid, da han selv valgte å styre de teteste kampene fra sidelinjen. Tett ble det som kjent også mot Nes. Vi kjenner alle til hvordan det gikk til. Lunde stolte på egne ferdigheter og satte inn det viktige utligningsmålet fem minutter før full tid.

Drømmen om ti scoringer ble en realitet da Lunde fikk sine tre siste pinner i sesongen i bortekampen mot Stange 3.

Mot Hof i semifinalen i KM var endelig Lunde tilbake i posisjonen han hører hjemme. Som midtstopper storspilte han og var med på sikre KM-finalebillett for Ridabu. Som defensiv klippe.

Men ti mål uten egentlig å ha spilt i løpet av sesongen, tar seg bra ut på CV’en.

Luke 17

Med begge kampene spilt mot Nordbygda, og bortekampene mot Nes og Romedal unnagjort før ferien var det to oppgjør som ble kalt for seriefinaler på høsten. Hjemmekampene mot nettopp Romedal og Nes.

Etter å ha cruiset greit inn til 3 poeng mot Moelven i høstens første kamp, var det klart for Romedal på Black River Park. Men som foran Nes borte var det spisskrise hos hjemmelaget. Stefan Rønning var bortreist, mens Lars Mikalsen, som etter en måned i USA ikke var fit nok til en hel kamp. Erik Westgård var også skadet, og kunne maks spille en omgang.
Ettersom Ridabu hadde vist seg sterkere jo lengre ut i kampene man kom, var taktikken klar. Erik og Lars måtte spille andre omgang sammen, mens førsteomgang måtte bli med to andre på topp, som skulle rive og slite, og med det mørne Romedals bakre firer til Mikalsen og Westgård skulle sette inn nådestøtet i 2 omgang.

Dermed var det duket for duoen Pandum/Sundt på topp fra start. Et valg trener Lunde Var svært glad for etter halvtimen spilt. Da ledet Ridabu 2-0, etter scoringer av nettopp Pandum og Sundt. Planen ble fulgt, og superduo Westgård/Mikalsen entret banen i 2 omgang. Ridabu var som vanlig best i 2 omgang og styrte inn til en viktig 2-0 seier.

Heltene var dog spissene som ikke skulle score mål. En uvanlig plan, som fikk uventene resultater.

LUKE 16

Simen Halseth var det store navnet i 2011 sesongen.

På sesongavslutningen ble han kåret til både fagjuryen og spillernes spiller. I tillegg vanket prisen som toppscorer. Ganske imponerende fra en spiller som startet alle sine kamper på sentral midtbane.

Derfor var det årets hyggeligste nyhet og ikke minst neste sesongs beste signeringer når Simen Halseth tidlig i desember kunne fortelle at han hadde fått sitt pliktår på Hamar, og dermed tok to nye sesonger i blått.

Luke 16 er dedikert til årets store spiller! En spiller som fortjener all hyllest han kan få.
LUKE 15

Ridabu havnet i gruppe med Østre Trysil og Hof i KM-sluttspillet. Planen var at de tre skulle kjempe om en plass i finalen, ved å spille 2×25 minutter lange kamper mot hverandre i et gruppespill arrangert på Black River Park.

Lokalavisen presenterte like etter en sak, der Østre Trysil fryktet at KM-finale skulle holde hardt ettersom semifinale og finale skulle arrangeres midt i elgjakta. De trodde likevel de skulle få et bra lag med seg, og at de skulle gi sitt beste i håp om å bli kretsens beste 2011.

Kvelden før sluttspillet måtte dog de tapre Tryslingene kaste inn håndkleet. De hadde rett og slett ikke en eneste seniorspiller tilgjengelig, og mente det var til Ridabu og Hof sitt beste at de i stedet spilte en vanlig semifinalekamp i stedet.

Dermed ble sluttspillet til en vanlig semifinale, noe som begge lag satte pris på, selv om også Hof manglet noen spillere grunnet jakt.

På dette nivået er det ikke helt uvanlig å få mange merkelige avbud. Blant annet manglet Ridabu spillere grunnet både dart-NM og kjærlighetsferier.
Men å måtte trekke seg fra et sluttspill grunnet elgjakt, det blir en av årets mest sjarmerende historier. Trysil er nå en gang Trysil.

LUKE 14

Med serie og cup, spilte Ridabu totalt 21 offisielle kamper sesongen 2011. Hele 22 ganger viftet dommeren med kortet mot en av de blå.

Det gikk bra i de to første kampene, men i den tidligere omtalte seriekampen mot Romedal på bortebane, begynte det virkelig å hagle med gule og ikke minst røde kort.
Erik Westgård fikk årets første og andre gule kort med 30 sekunders mellomrom i andre omgang, noe som igjen resulterte i årets første røde. Henrik Harvey fulgte flott opp det røde litt senere i kampen.

Trekker man fra disse kortene, fikk Ridabu ytterligere 19 gule kort i 2011 sesongen.
Kristian Gjøra og Espen Arnesen sto for 11 av disse, med henholdsvis seks og fem gule.
De sju andre som fikk se “gul’kortet” i løpet av sesongen var Ole Kristian Brodal Sveen (2) Lars Mikalsen, Anders Edvardsen, Stefan Rønning, Vegard Lunde, Kim Klungland og Audun Wennersgård.

Noen har vært vel fortjente, andre ikke. Noen har også vært i nærheten av rødt. Men flere har også vært i kategorien amatørmessig.

To ganger faller Kristian Gjøra inn under den kategorien.
For Gjøra klarte utrolig nok helt på slutten av kampen mot Stange 3 på hjemmebane, å pådra seg et gult kort på stillingen 19-2 til Ridabu – noe som gjorde at han måtte stå over den viktige bortekampen mot Ottestad 2.
Den andre gangen fikk han gult kort i den fullstendig uinteressante kampen mot Ottestad 2, noe som kunne betydd at KM-semien ville ha røket, dersom kretsen hadde valgt å la gule kort telle inn i KM-sluttspillet.

Espen Arnesen var en annen, da han tok et gult kort i oppgjøret mot Romedal fordi han trodde vi skulle møte Stange 3 7’er i neste kamp. Det stemte ikke helt, for det var nemlig Brumunddal 3 som kom på besøk, et lag av en litt annen klasse. Av og til kan man nesten bli så rutinert at det renner over.

Ellers er det verdt å merke seg at sentrale spillere som Fredrik Fyksen, Espen Dahl, Magnus Kalland og Simen Halseth ikke pådro seg et eneste kort denne sesongen, til tross for å ha spilt sentralt i banen og var blant spillerne med mest spilletid.

LUKE 13

Etter opprykk og KM-gull blir det selvfølgelig en del feiring. Det har vært tre hyggelig markeringer, noe som har endt med blant annet nye sanger, brukken nese og gjeldsbrev for å nevne noe.

Da Ridabu sikret KM-gullet på Ringsaker i begynnelsen av oktober, var det mange som virkelig hadde et behov for både å bli sett og hørt ute på byen i Hamar.
For etter et relativt fuktig vorspiel på Black River Park, var det ut å feire sammen med kjente og kjære. Ridabu dukket i samlet tropp opp på Hamar Sports Bar Livescene Dart og Løkringer, der trener Vegard Lunde i følge ryktene svidde av en månedslønning på brennevin.

Har man vunnet pokal så har man vunnet pokal, og etter hvert som kvelden ble eldre, ble oversikten dårligere om hvor pokalen befant seg på Sportsbaren, hvor de fleste av spillerne fortsatt befant seg. Da noen ønsket å gå videre, var det egentlig bare å samle sammen gutta og komme seg av gårde.
Da de blå samlet seg utenfor Sportsbaren viste det seg at pokalen var borte. Det samme var Ole Kristian Brodal Sveen.

Det viste seg nemlig at unge Sveen på jakt etter ei lita blondine eller brunette, valgte trikset ”ta med seg pokalen og vise fram den” for å skaffe seg ekstra poeng hos damene.
At resten av laget dermed ikke hadde noen pokal å kose med spilte mindre rolle, da hele Ridabu selvfølgelig mente at såpass fikk man ofre at OKBS skulle få seg litt KM-kos.

Det ble noen telefoner som aldri ble besvart, intensiv leting etter Sveen og pokalen, men nei, intet hell, og man bestemte seg for å feste uten pokal. Kjett som det er, men like fullt slik det måtte bli.

Etter stengetid fant man dog igjen pokalen og den bortkommende sønn Brodal Sveen, som satt i en krok alene på San Marino og kosa seg med en kebab – og kunne ikke forstå hvor resten av laget hadde vært hele kvelden.

Neste gang blir det lukket selskap, med pokalen og Ole Kristian i bånd.

LUKE 12

Som nevnt i en tidligere luke, var Ridabugutta svært nervøse foran oppgjøret mot Romedal.
Det var en svært trykket stemning i garderoben, og man merket stor forskjell fra de første kampene i sesongen, der det hadde vært mer muntert og løssluppen stemning.

Det var ingen vitsing fra Lars Mikalsen. Henrik Harvey hadde ikke all verden å si. Trener Lunde, sportssjef Sundt og kaptein Arnesen hadde også hatt sine vanlige prater, men også si manglet både humør og innslag av humor. Det var nesten som om kampen var en kamp om liv og død.

Dette merket fjorårets toppscorer Stefan Rønning seg, og tenkte at om ikke han skulle ta en vits eller fortelle en artig historie, måtte han hvertfall prøve å tenne en ekstra gnist i gutta.

Det var helt stille. Så smeller det fra Stefan:

”Kom igjen gutta – SCORE MÅL OG VINNA KAMPEN!”

Det blir enda stillere, og femten Ridabuspillere ser spørrende på Stefan.

Blikkene sier følgende: ”WTF… Er du serr!??!”

Stefan svarer momentant.

SCOOOOORRREE MÅLLLLLLL OG VINNNNAAA KAMPEN!!!!!

Lars Mikalsen klarer ikke holde seg:

”Gi deg a, fy faen…”

Resten av garderoben starter unisont å småflire og riste på hodet.

Stefan ble ganske raskt avskiltet som kamprop-ansvarlig, men hadde tross alt klart å løsne noe på stemningen. Sånn sett traff han veldig bra. Selv om selve ropet hadde kort levetid.

LUKE 11

I sjuende serierunde reiste Ridabu til Stavsjø. Dit kom de som den lille jyplingen som noe overraskende toppet tabellen, og med fulle av respekt for de som ble omtalt som avdelingens desidert beste lag og opprykksfavoritt, Nes.

Foran kampen tikket det inn hele sju forfall, deriblant alle de tre rene angriperne.
Det kunne fort sett enda verre ut, men i tolvte time fikk Kristian Gjøra og Simen Halseth ordnet seg fri fra jobb – og dermed kunne lagledelsen velge og vrake mellom fjorten spillere, deriblant to keepere…

Utsiktene foran kampen kunne med andre ord sett bedre ut, men uttrykket «vi må selge den bæra vi har» gjelder så absolutt for de blå. Fjorten mann er bedre enn elleve, og gir fortsatt enkelte valgmuligheter. Det er hvordan de elleve spiller sammen som faktisk spiller en rolle.

Med flere frafall og bortebane mot favoritten på naturgress, var det ikke angrepsspill som nødvendigvis var førsteprioritet. Men da 4-6-0 eller 5-5-0 var i overkant defensivt, var det tilslutt Audun Wennersgård fikk oppdraget som enslig spiss, og med instruks er det ikke en rolle som er for stor for eldstebror Wennersgård.
Han skulle løpe mye og fort. Så fikk man se hvordan det gikk. Grei instruks med andre ord.

Resten skulle i hvert fall ikke finne på noe spesielt annet enn å passe på at Nes ikke kom til sjanser. Dersom man hadde krefter utenom det, var det jo bare å prøve seg, men historien tilsier at uansett hvor defensivt man ligger vil man på et eller annet punkt få en sjanse, og da gjelder det å utnytte den – slik så altså kampplanen ut.

Etter 90 minutter fotball var Ridabu fortsatt på tabelltopp. Anders Busterud hadde holdt nullen. Edvard Erken hadde holdt linjeflagget. Espen Arnesen hadde holdt på å kollapse. Vegard hadde holdt på å score, mens Espen Dahl faktisk hadde fått ballen i mål.
For med et fantastisk hodestøt tjue minutter før full tid, hadde Espen Dahl sikret Ridabu samtlige tre poeng på bortebane mot «giganten» Nes. Laget med profilene.

For i sjuende serierunde reiste lille Ridabu til Stavsjø som outsider til å rykke opp.

De dro igjen som favoritt.

LUKE 10

Med de to førstevalgene fra fjorårets sesong suspendert til seriepremieren mot Nordbygda, samt den nevnte formasjonsendringen knyttet det seg i ukene før stor usikkerhet på hvem som skulle spille i forsvarsfireren.  Trolig klødde lagledelsen seg vell så mye i hodet som spillerne.

For å få ønsket offensiv kraft, samt presise oppspill og dødballer, ble de tidligere vingspillerne og offensive brikkene Ole Kristian Brodal Sveen og Henrik Abell Larsen testet som henholdsvis høyre- og venstreback i treningskampene, noe som fungerte meget bra, og slik ble de to mer eller mindre spillende på sine backplasser utover i sesongen.

Espen Dahl var i utgangspunktet tiltenkt en rolle lengre fram i banen, men med sin erfaring som midtstopper i Ottestad, ble det bestemt at unge Dahl skulle spille kampen mot Nordbygda som stopper. Anders Edvardsen var i likhet med Dahl planlagt å spille på midtbanen, men med gode defensive ferdigheter ble han foretrukket ved siden av Dahl.

Dermed kan man faktisk si at Ridabu sin bakre firer i åpningskampen var en ren midtbanefirer, og like gjerne kunne spilt et hakk lengre frem på banen.

Espen Dahl spilte som en gud mot Nordbygda, og ble etter kampen regnet som et soleklart førstevalg. Partnerskapet med Anders Edvardsen fungerte også så godt, at Edvardsen i likhet med Dahl var førstevalg helt til han ble forhindret fra å spille mot Nes, og Fredrik Fyksen spilte seg inn igjen med en kanonkamp.

Da Henrik Abell Larsen flyttet til Trondheim, ble Audun Wennersgaard og David Arnesen benyttet som erstattere.

Også de opprinnelige midtbanespillere…

LUKE 9

Ridabu sin parademarsj gjennom 5.divisjon fikk kun et skudd mot baugen. At det var i siste seriekamp og mot «erkefienden» Ottestad gjorde det ekstra kjedelig. Heldigvis kunne ikke Ridabu skylde andre enn seg selv da den store festdagen åpnet så katastrofalt dårlig.

Etter opprykket var sikret sto tre oppgjør igjen på programmet. Grunnet ønske om å få feiret opprykket på en ordentlig måte, samt få gjort dette i god tid før KM-sluttspillet, ble det bestemt å flytte kampen mot Ottestad en uke frem i tid, og spille denne kampen dagen etter oppgjøret mot Ådalsbruk.

Dessverre ble det altfor mye fokus på det som skulle skje etter kampen, at man helt glemte og «stille opp» til kamp. Ottestad var bedre enn Ridabu i det aller meste, og vant tilslutt med overbevisende 6-2. Selve kampen forløp seg som mer eller mindre en parodi, der skader gjorde at det måtte rokeres mye på laget. I andre omgang spilte knapt en mann der de burde spilt, og Ottestad fikk meget gode arbeidsforhold.

De juniorene som debuterte og Simen Halseth sine to mål sto igjen som eneste lyspunkt, i det som skulle bli et deilig vorspiel til festen.

Sorgen ble raskt slukket, men samtidig står denne kampen igjen som en ordentlig ripe i lakken i en vanvittig sesong.

I Ridabu er vi opptatt av å lære noe av alle situasjoner, og denne dagen fikk man en leksjon i hva man bør fokusere på før kamp, og at festen tross alt blir aller best etter tre poeng.

LUKE 8

Ridabus største problem denne sesongen har vært enkeltkamper hvor det har vært mye skader og en del andre frafall, så har det ikke vært noe juniorlag å etterfylle spillere fra. Det har ofte løst seg bra, da enkelte har meldt seg skadefrie i siste liten – men i årets siste seriekamp var det virkelig trøbbel.

For å fylle opp ble Audun Ørsleie og Martin Frøysjø kalt opp fra G-16 laget, og de to guttene som hadde trent jevnlig med A-laget under høstsesongen fikk begge sin seniordebut.
Ettersom det utover formiddagen ble et par nye forfall, ble guttene regelrett kastet rett ut i det, og løste oppgaven med bravur.

Martin storspilte på høyreback og ble kåret til kampens spiller, mens Audun Ørsleie fikk vist frem sine offensive ferdigheter på en positiv måte, der han kunne kronet verket med scoring, men marginene var ikke på unge Ørsleie sin side i denne kampen.

Etter den positive opptreden og godt spill på trening var de to ungguttene som begge går siste året på Ener Ungdomsskole med i troppen i KM-semifinalen mot Hof. Dessverre måtte Martin melde pass grunnet sykdom. Audun derimot gjorde nok en gang en kjempefin kamp.

I KM-finalen mot Ringebu/Fåvang var Audun med å sikre Ridabu KM-gull, og ble med det Kretsmester for senior før han i det hele tatt har spilt en kamp for et juniorlag.

Guttenes innsats viser at det gror godt på Ridabu, og at flere av de eldre må kikke seg forsiktig over skuldra når trener Lunde plukker ut sine lag utover våren.

LUKE 7

Etter opptelling av hva slags spillertyper og ferdigheter spillergruppa innehadde foran sesongen, falt tilslutt valget på en 4-4-2 formasjon med et anker, to indreløpere og en offensiv midtbanespiller.
Det var med andre ord backene som fikk ansvaret for kantene i den offensive delen av spillet.

Denne formasjonen ble benyttet i de første fire serierundene, og var også utgangspunktet foran oppgjøret mot Brumunddal 3 i femte serierunde.

Ridabu gikk greit opp i en 3-0 ledelse ganske tidlig kampen, men mistet etter hvert litt av trøkket, og Dala satte vel mye press på de blå. Fredrik Fyksen sto som vanlig frem på sin midtstopperplass, men etter vel mye å gjøre baki der, henvendte en småirritert Fyksen seg til resten av laget.

«Hvor faen er vinga hen a?!?!?!!»

Med klar hentydning til at vingene burde falle litt lengre ned i banen og ta større del i det defensive  arbeidet. Nå ville Fyksen altså vite hvor de befant seg på banen.

«Vi har ikke hatt vinger hittil i sesongen», repliserte en lagkamerat.

Fyksen bare ristet oppgitt på hodet. Om det var på grunn av formasjonen eller sin egen uvitenhet vites ikke, men man hørte i hvert fall ikke Fyksen klage mer på de ikke eksisterende vingene denne sesongen.

LUKE 6

I 5 divisjon hender er ofte litt ymse motstand, og i årets avdeling har Ridabu spilt fire kamper mot lag som spiller 7’er fotball. Til glede for noen, og til forargelse for andre i blå drakt.

I årets første 7’er kamp var Ådalsbruk på besøk på Black River Park, en kamp som Ridabu tilslutt vant 10-0 til tross for å ha spilt en forferdelig kamp. Eneste plusset ved kampen var at åtte forskjellige spillere kom på scoringslisten, der flere åpnet målkontoen for sesongen.

Fart 2 var en av de store kampene i 2010 sesongen.  I årets sesong stilte de 7’er lag, og kom på besøk med et veldig godt mannskap. Problemet var for Fart sin del at de akkurat var sju mann, og da en ble skadet midtveis i første omgang ble det power play for Ridabu, som tilslutt vant 17-2.
Fra denne kampen husker man kanskje aller best Fredrik Fyksen sin fantastiske volleyscoring, samt Vegard Lunde sine tre touch på ballen, som alle endte med scoring for den spillende treneren.

Etter at Ridabu nedstablet Stange 3 hele 19-2 i 11’er kamp på våren, besluttet den fotballglade gjengen fra Stange om å spille høstsesongen som 7’er lag.
Dette var første kampen som Ridabu spilte etter at opprykket var sikret, og det var ikke bare lett å få motivert gutta for spill. Men de som gadd å stille gjorde sitt beste på en blytung gressbane, og Ridabu vant tilslutt 14-3.
Magnus Kalland punkterte i realiteten kampen før den var kommet i gang med tre raske scoringer. Deretter fulgte Vegard Lunde og Ole Kristian Brodal Sveen med to scoringer hver.
Ole Johnny Sundt fulgte så opp med fire fulltreffere, før Lunde og Kalland scoret et mål til hver. Kim Klungland kronet verket med en vakker heading og sitt første mål i blå drakt.

Ettersom opprykket var sikret ønsket Ridabu å bli ferdig med sesongen så fort som mulig. Dette resulterte i to kamper på to dager. Ådalsbruk sjuer ble benyttet som vorspiel til Ottestad kampen, og målet var å få minst mulig slitasje på laget i denne.
Dessverre ga Ådalsbruk Ridabu langt større motstand enn ventet, men Ridabu skrudde opp tempoet når det måtte til, og vant tilslutt 10-7.
Simen Halseth var som vanlig i en klasse for seg selv, og satte inn fire scoringer. Mest oppsiktsvekkende var at midtstopper Harvey noterte seg for to scoringer med to flotte langskudd, samt at Anders Langset fikk sitt første mål for sesongen.

Totalt scoret Ridabu 51 mål på sine fire oppgjør mot 7’er lagene. Kun tolv baklengs, hvor hele sju kom i siste kamp mot Ådalsbruk. Torstingbuveien sto for hele 22 av disse scoringene. Trener Lunde var også frempå hele sju ganger totalt.

Kaptein Arnesen og Kristian Gjøra var kanskje de to viktigste spillerne som aldri fikk spilletid i disse kampene, som ble brukt mye til å holde formen ved like og få frem godfølelsen hos de som spilte.

LUKE 5

Etter å ha innledet sesongen med å ha slått Nordbygda 2-1 og Moelven hele 7-0 på Black River, var turen kommet til forrige sesongs 4. divisjonslag Romedal på bortebane. Dette var en motstander som det oste litt annen klasse av enn de to foregående, og nervene lå faktisk tykt utenpå den blå gjengen i garderoben på Romedal Stadion.

Respekten var rett og slett for stor, og Ridabu kom tidlig bakpå 1-0. Romedal presset de blå langt tilbake på banen, og Ridabu fikk aldri etablert spill og som en følge av det var Romedal aldri truet på en humpete og dårlig gressmatte.
Romedal økte til 2-0, og det hele virket å være tapt for de blå, som ikke så ut til å være i nærheten av det nivået som krevdes for å kjempe mot et antatt topplag.

I pausen var gutta skjønt enig om at dette hadde vært en forferdelig kamp, men samtidig hadde de som hadde spilt en følelse av at Romedal ikke var spesielt mye bedre, men at de taklet underlaget og ikke spilte med så høye skuldre som Ridabu.
Det var bred enighet om at alle poengene pr nå var igjen på Romedal, men at vi skulle ut å jage det som ble beskrevet som bonuspoeng. Ikke noe press, bare ha det artig og gjøre vårt beste.

Det gikk ikke lang tid før Ridabu hadde tatt over kampen, men et hardtkjempene Romedal gjorde det svært vanskelig for de blå å komme til spesielt store sjanser. Tjue minutter før full tid ble Erik Westgård utvist etter to gule kort med 30 sekunders mellomrom. Selv med en mann mindre ga ikke Ridabu opp håpet, og gleden var derfor enorm når Lars Mikalsen satte inn reduseringen etter en flott stikker av Brodal Sveen.

Om ti mot elleve var vanskelig nok i jaget etter utligningsmålet, ble Henrik Harvey, som beskrevet i luke 4 utvist etter å ha vært på banen kun et par minutter. Dermed måtte Ridabu spille med ni mann de siste minuttene.

På overtid vant Ridabu et innkast langt inne på Romedals halvdel, og åtte av de ni blå trakk innenfor 16 meteren i et desperat forsøk på å utligne. Dommeren fikk med seg Romedal sin vanvittige holding, og Ridabu ble tildelt straffe.

Lars Mikalsen gjorde ingen feil, og sendte Ridabu til himmels med sin 2-2 scoring, noe som også ble sluttresultatet.

2. omgangen der Ridabu snudde kampbildet, og viste seg bedre trent enn sine divisjonskollegaer fra Romedal, samt det enorme pågangsmotet og evnen til å aldri gi opp – ganske kort oppsummert lagmoralen – fikk vi for alvor bli kjent med i denne kampen.
Selvtilliten gutta fikk gjennom denne opplevelsen var langt på vei den bekreftelsen laget trengte for å faktisk begynne å tro at man ikke var noe dårligere enn topplagene.

2-2 kampen på Romedal Stadion var kanskje årets viktigste kamp i form av at nå begynte man å tro. Tro kan flytte fjell blir det sagt, og vi vet jo alle hvordan sesongen endte.

LUKE 4

Nest siste seriekamp i sesongen 2010 reiste Ridabu med et noget redusert mannskap til Rena for møtet med avdelingens beste lag. Med seier mot Ridabu ville Rena være klare for 4. divisjon, og det var møtt opp brukbart med folk for å følge kampen, som Rena tilslutt vant 3-0.
John Henrik Harvey spiller med hele seg og vel så det, fikk direkte marsjordre etter en sen takling, og ble belønnet med tre kampers karantene fra Indre Østland Fotballkrets, noe Harvey selv kategoriserte som et justismord av de sjeldne.

Med kun seriekamp igjen av sesongen, måtte dermed Harvey starte årets sesong med to kamper på tribunen, og med storspill av Espen Dahl, Fredrik Fyksen og Anders Edvardsen på stoppeplass de to første kampene, ble Harvey som hadde vært fast inventar på 2010-utgaven av Ridabu henvist til benken i kampen mot Romedal i tredje serierunde.

Med ti minutter igjen av oppgjøret mot Romedal lå Ridabu under 2-1 og var en mann mindre på banen etter at Erik Westgaard i løpet av 30 sekunder hadde pådratt seg to gule kort.
Trener Lunde måtte gjøre justeringer for å få mer offensivt trøkk, og Harvey gjorde seg klar for årets første minutter.

En heltent Harvey ble en del av en høytstående forsvarstreer, og i sin første involvering fant Harvey Brodal med en fantastisk pasning, som fort kunne resultert i mål.
Rett etter vant Ridabu en corner, og Harvey ble liggende igjen for å trygge defensivt. Corneren ble klarert, og ballen havnet hos Harvey noen meter inn på egen halvdel. Et enkelt mottak og dunke den tilbake i feltet ble til et forferdelig mottak, og ballen spratt fremover mot en Romedal spiller på full fart frem. Henrik var ikke sein om å reagere, og var bestemt på å rette opp feilen, og satte i fullt firsprang mot ballen og kastet seg mot ballen med full kraft. Harvey avverget det som kunne blitt en farlig kontring, men samtidig var han aldri i nærheten av ball, men derimot klokkerent på Romedal sin kantspiller som fikk seg en luftetur han sent vil glemme.

Dommeren var aldri i tvil, og Harvey så direkte rødt kun få minutter etter å ha kommet tilbake igjen etter sin tre kamper lange karantene.

To nye kamper på tribunen til Harvey, som i sitt andre comeback etter karantene 30. mai, fikk sin første hele omgang da han erstattet Anders Edvardsen i pausen i kampen mot Stange 2 på Black River Park.

LUKE 3

Sesongen ble innledet med hjemmekamp mot Nordbygda, laget Ridabu slo 1-0 i siste serierunde sesongen 201o, noe som førte til at de blå lurte seg forbi Nordbygda og knep bronseplassen.

Før kampen var det knyttet stor spennning til om Kent Stenseth, som hadde valgt å trappe ned med senior og oldboys-fotball på Nordbygda, var å se i garderoben eller under oppvarming. Ingen Stenseth ble observert, og roen senket seg over Ridabugutta som regelrett eide kampen, og rullet opp sjanse etter sjanse. To av sjansene ga uttelling, og Ridabu så ut til å styre mot en viktig trepoenger.
Med fem minutter igjen, synes derimot kaptein Arnesen at dette ble litt for udramatisk til å være Ridabu, og valgte å styre inn redusering 2-1 for Nordbygda med en leken heading i eget nett.
Dette skapte fullt kaos, og Nordbygda som hadde vært helt ufarlig fikk blod på tann, og anført av en alltid leken Morten Helseth, kunne de røde fått med seg noe fra oppgjøret, men heldigvis klarte Ridabu å ri av stormen, og en perfekt seriestart var et faktum.

Dette var Arnesens eneste scoring i 2011 sesongen, og var faktisk toppscorer for motstanderne på Black River Park fram til 9.juni da Stange 3 satte inn årets andre ball bak Ridabus keeper.

LUKE 2

Oldboyslaget har vært en av A-lagets viktigste støttespillere denne sesongen.
For med til tider litt varierende treningsoppmøtet blant seniorene, har de mest treningsivrige «gamlekara» vært superviktig med tanke på matching på treningene, men også når det kommer til tenningsnivå og humør.

Hans Westgaard Ry har lang fartstid som både leder og styremedlem i idrettslaget, og er en legende med tanke på administrativt ansvar på Black River Park.

Denne sesongen har Hans vært den i klubben med størst treningsoppmøtet. Trolig er det ingen i yngres heller som har flere offisielle treningstimer enn den 56 år gamle forsvarsklippen, som etter eget utsagn aldri har vært bedre i fotball enn han er nå.

Hans er også i tillegg verdens triveligste kar, som har fulgt opp A-laget med oppmøtet på flere av lagets kamper sesongen igjennom. Han var selvfølgelig tilstede under den legendariske kampen mot Nes i september, og dannet sammen med flere av de andre Old-boys gutta en egen klikk langs den ene langsiden.

Da dommeren blåste for full tid og Ridabu var klare for 4. divisjon, var Hans selvfølgelig veldig glad på Ridabus vegne men samtidig litt «deppa» på egne. Han henvendte seg direkte til Old-boys gjengen som jublet og smilte fra øre til øre på sidelinjen:
«Hva er det dere er så glad for? – Nå mister vi jo treningskameratene våres…»

Det var dog liten grunn til bekymring. For tre treningsmåneder etter opprykket har ikke Hans gått glipp av en eneste trening.

LUKE 1

Ridabu IL varmet opp til sesongen med to treningskamper. I generalprøven mot Braskereidfoss 2. påskedag spilte de tidvis meget bra mot en særdeles bra motstander, som hadde opprykksambisjoner i en av de andre 5 divisjonsavdelingene.
Ridabu kom under 3-2 til pause, og i garderoben fikk Audun Wennersgaard beskjed om å gjøre seg klar til 2 omgang.
Audun er en herlig spiller som alltid spiller med stort engasjement og som har i løpet av sesongen tatt steget fra fotballsparker til fotballspiller.

Men dette var altså tidlig i sesongen der Audun av og til falt litt ut av posisjon, der han til tider var mest opptatt av hvor ballen befant seg, og ikke alltid like nøye på sin egen plassering i forhold til resten av den bakre firer.
Med eldste blad Wennersgaard på banen tok Ridabu virkelig tak i kampen, og med klare instrukser fra benken holdt han også backen med en stødig hånd defensivt. Ridabu utlignet og presset Braskereidfoss langt tilbake på banen.  En god prestasjon var i ferd med å krones med et godt resultat, og med det en perfekt generalprøve.

Tjue minutter før full tid dukket det midlertidig opp publikum som skulle vise seg å ta fokus vekk fra den hittil i omgangen stødige venstrebacken våres. Auduns søster og Toppseriespiller Sunniva, hadde valgt i form av sin oppgave som barnepike for Auduns sønn Jonathan, å ta turen ned for å få med seg de siste minuttene i finværet på Black River.
Hennes interesse for kampen ble langt i fra delt av Jonathan, som var mest opptatt av å klatre i lysmasten, tulle med de på benken og løpe rundt omkring. Etter hvert ble dette litt for kjedelig for gutten, som selvfølgelig savnet pappaen sin veldig. Dermed måtte han prøve å få Audun sin oppmerksomhet, noe som var svært vanskelig ettersom han var toppfokusert på oppgavene ute på banen.

Med rundt fem minutter igjen, hadde fortsatt ikke guttungen fått kontakt med far, og valgte å gi et siste forsøk på å få kontakt:
«Pappa! Pappa – se her pappa!» Dette ble gjentatt en tre-fire ganger. 
En allerede litt feilplassert Audun stopper tilslutt opp og kikker bort før han sier «Ja, vent litt pappa spiller».
Audun hadde ikke fått avsluttet setningen, før Braskereidfoss utnyttet det massive bakrommet bak han med en perfekt stikker til en forholdsvis rask kantspiller som fikk 20 meter på Wennersgård på et blunk og alene mot keeper gjorde han ingen feil og satte inn seiersmålet, imot spillets gang, for Braskereidfoss…


6 Kommentar Ridabu’s julekalender – Luke 24

  1. Hans

    Tusen takk for hyggelig omtale !
    Jeg er heldig som får være med dere på trening !
    For å bruke en lett omskrevet versjon av klubbens
    motto: “Hele laget gjør meg bedre”;

  2. David

    Haha! Misunnelig på alle som var med på vårsesongen. Herlig lesning! 🙂

  3. Mikk

    All ære til Simen, men var det ikke Kalland som ble kåret til “spillernes spiller”?

  4. Ole Johnny

    Kalland ble årets skilpadde 😉

  5. Coach Lunde

    Et par nydelige faktafeil til fordel deg Sundt, men for all del 😉


Legg att en melding

*

Design 83.no © 2018 Black River Park